|
|
|
|
|||||||
|
|
TOLVTE CAPITEL Men Maanen skinnede ret smukt paa Træer og paa Buske. Vor Jord er intet Paradiis; som Praas tidt Lykken lyser; Om Sommeren man har for hedt, om Vinteren man fryser. At melde i en Elegie, hvor tidt vi her maae græde, Det nytter jo til ingen Ting, kan ei en Christen glæde. Det var i Aaret, som De veed, jeg ei kan rigtig huske, Jeg gik om Aftenen en Tour imellem Krat og Buske; Det hele Liv stod klart for mig, men jeg var ei fornøiet; Dog muligt var det Nordens Vind, som fik mig Vand i Øiet. En Tanke gik, en anden kom, og, for mig kort at fatte, Tilsidst jeg paa en Kampesteen mig tæt ved Havet satte. I Ilden er der lidt for hedt, paa Jord, som sagt, man fryser, Og stige i en Luft-Ballon - - nei! nei! mit Hjerte gyser; Dog mueligt at paa Havets Bund i sikkre Dykker-Klokker Sit Liv man paa Cothurner gaaer, og ei, som her, paa Sokker. Saa tænkte jeg, og Reisen blev til næste Dag belavet, (I Dykker-Klokker, som man veed, kan vandres gjennem Havet). - Af klart Krystal var Klokken støbt, de Svende frem den trække, Tilskuere paa Kysten stod, en lang, en broget Række; Snart var det Hele bragt i Stand jeg sad saa luunt derinde, Nu gled da Snoren, Tridsen peeb, jeg blev saa sær i Sinde, - For Øiet var det sort, som Nat, og Luften pressed' saare, Den trykkede som Hjertets Sorg, der lettes ei ved Taare. - Det var, som Stormens Orgel slog - jeg kan det aldrig glemme! Som naar i Ørknen en Orkan med Rovdyr blander Stemme. - Men snart jeg blev til Tingen vant, og dette saae jeg gjerne; Høit over mig var ravne-sort, det bruste i det Fierne. Der Solen stod saa rød og stor, men ei med mindste Straale, Saa at man uden sværtet Glas »ihr' Hoheit« kunde taale. Mig syntes Stjerne-Himlen hist i sin Studenter-Kjole Lig Asken af et brændt Papir, hvor Smaa-Børn gaae af Skole. |
|
|||||||
|
|
||||||||||
|
|
|
||||||||